Regi: Arne Schouen (Norge 1955) 1 t 36 min.

Tim lever tilsynelatande eit velordna liv og arbeider som korrekturlesar i ei dagsavis i Oslo, men han har òg ei atskilleg mørkare side, han er pyroman. Arne Schouen er ein av dei store norske regissørane, som ein her altså kan verta kjend med.

Norge 1955

Regi og manus: Arne Skouen

Foto: Finn Bergan

Musikk: Gunnar Sønstevold

Medv: Claes Gill, Elisabeth Bang, Harald Heide Steen, Gudrun Waadeland, Thor Hjorth-Jenssen  Norsk tale, DCP, s/hv, 1t 36min

Hundreårsjubilanten Claes Gills (1910 – 73) første filmrolle som korrekturleser og brannstifter i avismiljø, en psykologisk thriller, umiskjennelig signert Arne Skouen.

Det brenner i natt! tar opp et alvorlig tema som vakte reaksjoner på 50-tallet. Filmen skildrer et menneske som lider av en tilbøyelighet han ikke makter å kontrollere. Tim er til daglig korrekturleser i en av hovedstadens avisredaksjoner, men helt siden barndommen har han slitt med sin Mr. Hyde; han er pyroman. Skouens prosjekt har imidlertid ikke vært å svartmale denne rollefiguren. Han søker snarere å framstille brannstifteren som et offer for omstendigheter han ikke rår over. Pyromanien er en sykdom som Tim ønsker å fri seg fra, og filmen lar seeren ta del i hans kamp mot sinnslidelsen.

Det brenner i natt! var Arne Skouens fjerde film, og den ble møtt av strålende kritikker. Det ble trukket paralleller til Hitchcocks psykologiske thrillere, og særlig ble portrettet av pyromanen framhevet som “særpreget og fengslende” selv om enkelte kritikere stilte spørsmål ved om ikke filmen ble for sterk i sin skildring av pyromanens tilfredsstillelse ved brannene.

Arne Skouen traff Claes Gill allerede på 30-tallet, da Gill var uteligger og livnærte seg innimellom som korrekturleser i Dagbladet hvor Skouen jobbet som journalist. På 1950-tallet hadde Gill avsluttet sin poetiske karriere etter å ha skrevet to berømte modernistiske diktsamlinger og var skuespiller og teatersjef. Han gjorde også tre strålende filmroller, alle med Skouen som regissør. Reidar Lunde skrev i Aftenposten etter premieren: ”En slik skikkelse som Claes Gills korrekturleser har vel aldri vært skapt før i norsk film. Sterk i de voldsomme utbruddene, myk i den barnslige gleden, fin i den vare forelskelsen. Uhyggelig når han sniker seg fra hus til hus for å finne en port som er åpen …”

Claes Gills (1910 – 73) første filmrolle som korrekturleser og brannstifter i avismiljø, en psykologisk thriller, umiskjennelig signert Arne Skouen.

Det brenner i natt! tar opp et alvorlig tema som vakte reaksjoner på 50-tallet. Filmen skildrer et menneske som lider av en tilbøyelighet han ikke makter å kontrollere. Tim er til daglig korrekturleser i en av hovedstadens avisredaksjoner, men helt siden barndommen har han slitt med sin Mr. Hyde; han er pyroman. Skouens prosjekt har imidlertid ikke vært å svartmale denne rollefiguren. Han søker snarere å framstille brannstifteren som et offer for omstendigheter han ikke rår over. Pyromanien er en sykdom som Tim ønsker å fri seg fra, og filmen lar seeren ta del i hans kamp mot sinnslidelsen.

Det brenner i natt! var Arne Skouens fjerde film, og den ble møtt av strålende kritikker. Det ble trukket paralleller til Hitchcocks psykologiske thrillere, og særlig ble portrettet av pyromanen framhevet som “særpreget og fengslende” selv om enkelte kritikere stilte spørsmål ved om ikke filmen ble for sterk i sin skildring av pyromanens tilfredsstillelse ved brannene.

Arne Skouen traff Claes Gill allerede på 30-tallet, da Gill var uteligger og livnærte seg innimellom som korrekturleser i Dagbladet hvor Skouen jobbet som journalist. På 1950-tallet hadde Gill avsluttet sin poetiske karriere etter å ha skrevet to berømte modernistiske diktsamlinger og var skuespiller og teatersjef. Han gjorde også tre strålende filmroller, alle med Skouen som regissør. Reidar Lunde skrev i Aftenposten etter premieren: ”En slik skikkelse som Claes Gills korrekturleser har vel aldri vært skapt før i norsk film. Sterk i de voldsomme utbruddene, myk i den barnslige gleden, fin i den vare forelskelsen. Uhyggelig når han sniker seg fra hus til hus for å finne en port som er åpen …”